No
byrjar det for alvor å nærme seg avreise. Dei siste vekene har gått med til å
klargjere båten, flytte frå leilegheit, pleie diverse forhold og bunkring av
eigenkapital. Båten er no sjøsett og har si heimehavn i Leirvik sentrum. Der
har me fått oppgradert det elektriske "systemet" og montert diverse
dumpedittar. For å brødfø dumpedittane med straum har me investert i grøn
energi. Det er ikkje fordi me er særs opptekne av miljøet, men meir av egen
komfort. Med solcellpanel og vindgenerator kan me truleg/forhåpentlegvis
leske i oss iskalde ekvivalentar i diverse uthamner nedover Europa.
For å
oppretthalde ein viss tryggleiksfaktor kjøpte me inn ein ny redningsflåte. Det
sat eit solid skår i budsjettet, men å ha ein flåte frå 1990 som sin siste
utveg i ein naudssituasjon kan brott følast litt surt om den ikkje skulle blåse
seg opp.
Etter
at Daniel returnerte frå sin heseblesande bandturné med svenske
"groupier" hengande på slep, har han stort sett vert å sjå i båten.
Det er godt og kjenna på at me fungerer godt ilag sjølv om underteikna kan bli
litt vel styrande iblant. Men Daniel er ikkje redd for å seia ifrå om han
tykkjer eg går øve streken.
For å
komme med eit døme på korleis det er å bu på ein seglbåt over lange havstrekk
kan du prøve å førestille deg at du skal opphalde deg i ein liten leilegheit i
3 veker utan å kunne gå ut og snakke med andre. Det er kunn dei to andre du kan
kommunisere med, og i tillegg har du liten variasjon i mat, ingen dusj og ei
seng som er i konstant rørsle. Det kan tenkast at ein på sikt ikkje tykkjer alt
er smertefritt. Difor er det avgjerande at me kjem godt overeins med kvarandre
og tar opp problema fortløpande. Me har snakka mykje om korleis me vil ha det
på turen, noko me tykkjer kan vera avgjerande for korleis me kjem til å ha det
om bord. Då me allereie kjenner kvarandre godt trur me dette skal gå fint. Trur
eg hadde vore meir skeptisk om eg reiste med totalt framande.
Tysdag
var eg og Daniel og kjøpte inn diverse tryggleiksutstyr og anna som er
vanskeleg å få tak i på Stord. Der var me innom Viking Rescue, og dei var så
kjekke at me fekk tre overlevingsdrakter og mykje anna utsyr som er naudsynt
dersom ein må gå i flåten utpå havet. Utruleg kjekt at da er folk som har lyst
til og vera med å sponsa turen litt.
Då
det berre er litt over ei veka til avreise kjenner eg at det ikkje heilt har
gått opp for meg at me faktisk skal vera vekke i eit heilt år på tur. Det har
nok ein samanheng med at det er hektisk både på jobb og i båten for tida. Noko
som eg var forberedt på, men det legg ein liten dempar på reisefeberen. Men
veit du kva? Me skal få da så kjekt!
(Tekst: Ole Martin)